Yosemite. Et av de vakreste stedene i verden? Fjellsidene stuper rett ned i dalen med fossene løpende etter. Fossene er fulle av smeltevann og dundrer ned de blankskurte svabergene. Det ser ut som vannet går i saktefilm, så store mengder er det som helles av kanten. Sola steiker, fjellbrisen er frisk og nedkjølende i skyggen av de svære furutrærne....
Sola steiker, mens vinden blåser en vill og leken bris som kaster capsen min av hodet og dytter oss inn i skogen. Stien er kledd i granbar og furunåler, mellom furutrær og seddar. Blomster i lilla, rødt og gult farger landskapet.
Hello Oregon Coast trail! Nå har vi sendt skia hjem og vinker farvel til staten Washington som har vært vår lekegrind siden starten av mars. Det har blitt mange flotte minner og nyttige erfaringer på vår ferd fra nord til sør. Her er noen av dem:
Noe landa i meg her oppe mellom sedartrærne, i snøen. Det føles som jeg er på rett plass til riktig tid. Det er her jeg skal være, vi skal være. Utenfor dekning. I fjellet. Bare oss, kortstokken og soveposer. Hodelykter og latter. Bamser, biler og Legoklosser. Vi tegner historier og dikter hver vår rute. Fullt fokus på akkurat nå.
Vi har kjørt ut til den amerikanske nordvest tuppen, helt på grensen til Canada der veien slutter. Her har ørnen samlet seg på strendene med svarte frittstående klipper. Trærne er så grønne og mosedekte at de lyser, og så høye at jeg får kink i nakken når jeg prøver å se toppene. Her ute er det Makah folket holder til....
Glacier National Park! Et sted kjent for fjellgeitene og "going to the sun road", på sommeren riktignok. Jeg tok turen på vinteren og fant et fantastisk snødekt vinterlandskap uten spor etter folk.
Hva ønsker du deg til jul Mons? «Snøhuletur» 21. januar, dagen er endelig her: 6 åring dirrer i baksete opp svingene til blefjell. Han har venta lenge nå. Invitert med nabofamilien. De aner ikke hva de har sagt ja til. -26 grader sier bilen før vi starter på stigningen opp til fjellet. Bjørka er glasert i hvit frossen melis,...
Frosne tær og stjernehimmel. Det glitrer både over oss og under oss når vi ankommer Kongsvold perrong i mørket. Vi gikk ombord i Oslo S sitt myldrende grå november rush, og går av tidsmaskin-toget på Dovrefjell, mellom kongsgårder og dovregubber. Det knaser under føttene og snørra fryser i det jeg puster hardt inn gjennom nesebora. De klistres...
Øynene var såre og balansen ikke helt på plass. Kroppen har ikke helt blitt vant til livet på seilbåt ennå, med nattevakter og ustø grunn under føttene til enhver tid. Nå var vi kommet inn i farvannet øst for Lyngen og vi hadde endelig fått god seilvind. Du ville vel være med å seile? Joa, jeg ville jo det. Sove kan vi gjøre på land....
Et døgn med skrekkblandet fryd
.
«Ole, kan vi gjøre sånn der? Se da? Ser det ikke kult ut? Sånn som @elisarotterud ?» «jo, gjerne for meg! Tørr du det da?» jeg fnøys til svar, «seff»
.
Kavende opp en steinur med en tung sekk, med gnagsår og høydeskrekk noen dager seinere er jeg ikke så...
Det hender vi blir intervjuet av aviser i forbindelse med turene våre, klikk her for å åpne link til artiklene
