Nyeste bloggposter

Det er mørkt. Sørpete. Grått. Energilageret du opparbeidet deg i sommerferien begynner å gå tomt, du har vel på mange måter gått på reservebatteriet siden oktober. Kalenderen fylles opp med juleditt og juledatt. Avslutninger. Middager og handlelista fra helvete. Du trenger luft, når skal du få tid til å dra ut? Til å lade?

Traumer setter seg i kroppen. Overveldende opplevelser kan sette seg fast. Opplevelser og følelser som er for voldsomme for oss. Vi fortrenger. Demper. Bagatelliserer. Pakker inn. Men kroppen husker.

17 desember gikk lufta ut av meg. Bakken forsvant. Hjerte knakk. Verden ble et utrygt sted. Siden da har jeg forsøkt å fylle på med mest mulig glimmere. Glimmere er det motsatte av triggere. Triggere aktiverer oss- og sier at verden er farlig på et eller annet nivå, triggere truer, mens glimmere sender signaler om trygghet til nervesystemet ditt.

Pasvik er så mørkt at man kan se lyset bedre. Det er noe metaforisk med det akkurat nå. Stjernene blir tydeligere her i mørket.

«I dag skal vi på tur!» sier du håpefullt og muntert, sola skinner og høstlufta er krisp. Frisk luft vil gjøre dere godt. «NEEEIIIII!» svarer den ene poden, den andre får du bare et grynt fra da hun sitter låst til en skjerm. Du merker frustrasjonen og redselen for fremtiden bygge seg opp, du takler ikke å tilbringe denne dagen...