Traumer setter seg i kroppen

Traumer setter seg i kroppen. Overveldende opplevelser kan sette seg fast. Opplevelser og følelser som er for voldsomme for oss. Vi fortrenger. Demper. Bagatelliserer. Pakker inn. Men kroppen husker.

Kroppen passer på oss. Alarmen (amygdala) går, når minner fra hendelsen dukker opp. Før vi forstår at akkurat den lukten eller lyden minner om noe skummelt har kroppen allerede fått opp beredskapet. Klar for kamp, flukt eller frys. Klar for å få oss i sikkerhet (takk kroppen).

Denne sesongen minner kroppen min på hva som skjedde for et år siden. Mørket, Julelys og Julemusikk tar meg tilbake.

Sanselige inntrykk fra sykehuset får alarmen til å gå. Lukten av antibac. Lyden fra treskoene til helsepersonell og buzzinga fra blodtrykksapparatet. Jeg assosierer disse inntrykkene med det skumleste døgnet i mitt liv.

Det er greit. Kroppen prøver bare å beskytte meg. Men alarmknappen min har blitt sensitiv. Røykvarsleren går selv om det bare er damp fra dusjen. Jeg er trygg denne gangen, sykehus er et trygt sted selv om kroppen min forbinder det med fare.

Dette er hva jeg gjør for å hjelpe kroppen min når alarmen går⬇️For det er kroppen jeg må snakke til. Hodet henger etter kroppens raske reaksjoner. Så det hjelper ikke snakke til hodet, jeg må snakke til kropp.

- pust

- Lek

- Lukt

- Sanser

- Nynning

- Klemmer

- Vikarierende nervesystem

- Musikk

- Vann

- Sanselig oppleser som minner og trygghet

Hva roer deg best?

Her er noen erfaringer på hva som har vært godt i ulike faser etter at Frikk døde. Kanskje de kan være til hjelp.

Når stormen treffer: hodet er grøt. Kroppen er nummen. Verden er plutselig overveldende og utrygg. I denne fasen var det godt å bli møtt med handling og klemmer. Hjelp til det praktiske. Ikke så mange spørsmål. Gjerne hjelp av typen «vi bestiller middag til dere», «kommer innom og lufter bikkja», «tar med Mons på en tur». Takk som tenker for meg, for hjernen min er litt nede for telling.

Kort tid etter: jeg forsøker og akspetere hva som har skjedd, samtidig finne litt fotfeste. Jeg trenger å bli møtt der jeg er. Noen dager bare lytt. Andre dager bare vær sammen med meg. Gi meg en pause og normalitet. Du kan godt spørre «hva trenger du i dag? Vil du snakke om det eller gjør noe helt annet»

Om det er vanskelig å vite hva du skal si, her er noen setninger og handlinger jeg satt pris på:

-klemmer

-hjerter og emojier - du tenger ikke si noe klokt eller «riktig».

-Hjelp med aksept, setningen «han døde» var kanskje den mest hjelpsomme jeg fikk. «Han døde, og du kunne ikke gjort noe annerledes».

-Hjelp med normalisering: «du har blitt rammet av livets brutaliteter, som vi alle kan bli, så uendelig vondt og trist det kan være», hjelp til å forstå at det ikke er noe galt med meg. Uflaks og ulykker kan ramme oss alle.

-Håp og styrke: «livet kan være så uendelig vondt, men er det blir bedre. Du kommer til å klare det»

Etter en tid: det svinger fortsatt. Men hendelsen har blitt en del av min historie. Jeg vil snakke om den, fordi den er en del av meg. Jeg ønsker at du lytter, uten verken å dramatisere eller ignorere. Det som skjedde er viktig for meg og jeg tenger at vi snakker om det på lik linje med andre viktige ting i mitt liv.

Og kanskje spesielt for oss som har mistet et barn: vi er så stolte, og vil så gjerne snakke om barnet selv om hen ikke er her. Takk som lytter og gir plass. Det var veldig godt for oss å få besøk av de nærmeste på sykehuset og vise han fram, for han var jo så fin🩵

Hva jeg ikke ønsker: at dine følelser tar over mine. At du er mer redd eller lei deg enn meg. Det må du ta et annet sted. Jeg trenger å føle meg trygg igjen❤️