Snøhule på Blefjell

Hva ønsker du deg til jul Mons? «Snøhuletur» 21. januar, dagen er endelig her: 6 åring dirrer i baksete opp svingene til blefjell. Han har venta lenge nå. Invitert med nabofamilien. De aner ikke hva de har sagt ja til. -26 grader sier bilen før vi starter på stigningen opp til fjellet. Bjørka er glasert i hvit frossen melis, sola får den til å glitre. Vi kjører fra bjørka, oppover til snaufjell og noen spredte furuer. Temperaturen stiger opp til -10. heldigvis. Vi klipper på skiene, barna spinner avgårde før vi har spent på pulken. Opp lia. Kavende i løssnøen, fulle av pågangsmot. Fjellet glitrer. Men det er mindre snø i høyden, vi må finne en fonne. Vi speider. Tar til takke med en litt flat en, det går sikkert bra. Selv om jeg har googlet: den skal være bratt, men ikke mer en 5 meter høy. Og så skal man grave rett inn. Husk kuldegrop. 

Vi graver. De på seks år er fortsatt fulle av futt. De spar små musehull. Men de må jo få lov å bidra, kan ikke drepe gleden. Det tar tid, masse tid. Himmelen blir rosa, så lilla og oransj. Hver gang vi kommer ut av hulen blendes vi av skjønnheten rundt. Jeg må blunke. For en verden vi lever i. Men det mørkner, og no hule er enda ikke ferdig. Stressa graver jeg fort rundt det hullet sønnen min allerede har laget i taket. Så fortsetter jeg i andre enden. Jeg banner «hva faen», jeg sa jo at ungene ikke skulle gå på taket. Men det er ikke ungene. Det er taket som kollapser. I skumring. En bratt snøskavel har nok en funksjon, og markhullene sønnen min har laget hjelper ikke konstruksjonen. Med pudder i kjeften og panikk i halsen, bygger vi en borg for natta. Med stjerner som tak. Utrolig nok holder vi varmen. Og Mons understreker at vi fortsatt sover i en snøhule, og med den definisjonsmakten er han særs fornøyd.