Snoqualmie pass  (WA, USA)

Dag 1

Noe landa i meg her oppe mellom sedartrærne, i snøen. Det føles som jeg er på rett plass til riktig tid. Det er her jeg skal være, vi skal være. Utenfor dekning. I fjellet. Bare oss, kortstokken og soveposer. Hodelykter og latter. Bamser, biler og Legoklosser. Vi tegner historier og dikter hver vår rute. Fullt fokus på akkurat nå.
Redselen har sluppet taket. Tvilen er ikke lengre så påtrengende. Det er her vi trives, i hjemmet uten vegger, med stjerner som tak.
.
Vi er på vei. 5 dager til neste hotel. Mat er pakka for 20 dager. Vi har Potensielt 150 km på ski foran oss og totalt 1500 til fots. Visumet går ut i august. Vi får se hvor langt vi kommer, og hvordan snøen bærer. Værmeldinga er god. Snøskredfaren i dette område lav. Ingen skam og snu. Vi prøver. Føles godt å ha en retning, mer enn et mål. Og alt man trenger for og trives i en alt for tung sekk. 

Dag 2 «Vekkerklokka er både coyoter og fugler, de går av på ulikt tidspunkt. Forstyrrer søvnen når jeg er trøtt og redd, og igjen da jeg er uthvilt og optimistisk. Jeg våkner til en ny dag. Jeg er heldig. Går redsel og takknemlighet hånd i hånd? Er det sunt å være litt redd?»
.
Dag 3 «Grantrærne er fulle av lysegrønn hulderstry (?), naturens eget glitter- nesten utryddet i Norge. Så vakker den er. Vanskelig å savne noe man ikke vet eksisterer, men nå kommer jeg til å gjøre det. Den fargelegger skogen i enda en nyanse av grønn»
.
Dag 4 «Leppene er tørre. Nesa tett. Lukter så vidt duften av kaffe gjennom snufs. To dager igjen. Håper vi. Jeg begynner å stinke nå. Begynner å bli sliten, men begynner også å bli våken. Flere dager uten dekning er det sunneste våre relasjoner får. Andres meninger og oppfatninger får ikke blande seg med vår rytme, ingen blikk utenfra, ingen gjøremål, ingen avtaler, bare flyt (og kjemping mot fonner og skarer og banning). Alt er ekte. Alt er oss. Mons ser mot stjernehimmelen og jubler «orions belte!» skriver «orins belte» i dagboka si. Sier han ikke vil glemme denne turen. Dette livet. Nederst på tørrmat posen står det «travleres dont escape life, they travel so life don't escape them».
.
Vi kom oss fra snoqualmie til tacoma pass på skuterspor, så var det bare oss og stien. PCT på vinterstid med pulk er ikke noe vi nødvendigvis anbefaler, så vi skrådde over til scooterspor igjen. Og ned til sivilisasjonen. Ruta må nok legges om litt, vi får tenke litt på etter en dusj.