Olympic National Park (WA, USA)

Før

Vi har kjørt ut til den amerikanske nordvest tuppen, helt på grensen til Canada der veien slutter. Her har ørnen samlet seg på strendene med svarte frittstående klipper. Trærne er så grønne og mosedekte at de lyser, og så høye at jeg får kink i nakken når jeg prøver å se toppene. Her ute er det Makah folket holder til.
.
Vi skal nå dra en tur på det lokale museumet for å lære om kulturen og historien til dette stedet, før vår vandring sørover starter. Vi skal følge strendene i nasjonalparken ned til La push (80 km unna) og Forks. For å komme fram må vi lese tidevannstabellen (de som har fulgt oss en stund vet hvordan det kan gå). Er vi heldig kommer vi fram uten tidevann i teltet og kanskje kommer vi til å se svartbjørn, oter og spekkhogger på veien.
.
Mons har pakket nerf-gun og er klar til å forsvare seg mot eventuelle farer, det er noe godt med å kunne være handlekraftig aktør i eget liv. Vi er klare.
.
Selv om jeg tror nerf gun og bjørnespray blir helt unødvendig da en lokal fisker sa at forrige dyreangrep her ute var fra en geit for mange år siden.

Underveis

Vi er i gang! Så sjukt i gang. Washington i mars er like uforutsigbart som Finnmark i november. Det er vått, vanvittig vått. Det regner mer enn i Bergen her. Bjørneangst min måtte jeg bare glemme, jeg har vært opptatt med andre ting. Som å nå fram til campplassen, som er trygt plassert oppe fra bølgene, i tide. Vi må komme fram før tidevannet låser oss inne og før mørket faller, men for å komme fram må vi igjennom Bush og ned gjørmerenner. Vi holder oss selv og de altfor tunge sekkene fast ved å klamre oss til tau som heldigvis er hengt opp langs de bratte partiene. Men den hersens fiskestanga! Den er umulig å få med gjennom buskas og ned gjørmesklier. Jeg kaster den ned foran meg. Den overlever. Nå og da roper vi gjennom kratt og sleip steinur «dyyrraaaa her kommer vi!» et par nydelig svære og lodne sjøotere skvetter til og ned i vannet. Jeg beklager forstyrrelsen og gjennom regnet snakker vi om hvor søte de er. Så er ura og klipper passert. Strand, vi er på ozette stranda- den Makah folket aldri ga fra seg til europeerne fordi her var all deres rikdom i naturens ressurser. Takket være dem er dette fortsatt uberørt, vill natur. Og der: trygg teltplass! Trygghet. Jeg jubler. Ørna letter. Det må være et godt tegn. Mons pakkes trygt inn i varme klær. Vi ligger tett i soveposer og leser Donald. Bølgenes dundring har nå blitt beroligende rytmer. Vi er snart en del av dette stedet, dens rikdom. Vi må bare gi det litt tid.

Etter

Jeg er litt usikker på hvor jeg har vært og hvor lenge jeg har vært borte. Det føles litt som «hullet i veggen» var en portal til et magisk rike. Et rike du bare kan komme til om du venter til havet har dratt seg tilbake. Kun da kan du se sola skinne på åpningen i veggen. Kun da kan du gå under buen i fjellet. Stien du går på er brolagt med jettegryter i grå stein fargelagt av rosa og grønne anemoner. Der inne når du et rike hvor naturen fortsatt er inntakt. Naturen er tallrik. Overveldende. Jeg ble oppslukt og omsluttet av den. Ørnene sluttet jeg å telle, rundt åtte stykker sirklet rundt meg en morgen jeg satt på huk neddi fjæra. Min mest minnerike dotur noensinne.
.
Med urskog til venstre, solgløtt i fleisen og stillehavet til høyre gikk vi i seks dager. Stillehavet opplevdes alt annet enn stille der det drønnet inn i de svarte klippene og kastet sjøsprøyten opp i den rosa solnedgangen. På, med og i bølgene lå sjøfugl, sel og oter og duppa. De minnet oss på at det ikke er vits å trosse og jobbe mot naturen. Det gir deg bare granbar i nesa og kongler i øra. I buskaset forsøkte vi å komme oss igjennom da vi utålmodig nektet å vente på lavvann. Vi mistet synet av himmelen, mistet oversikt og optimisme. lukten av granbar og råte var intens. Råtne tømmerstokker ga etter og slukte foten min, som myra og nøkken dro den meg ned. Med støttesteg og breiner dro jeg meg opp til lyden av bølger. Lyden av havet fikk oss på rett kurs, bort til himmelen og på rett sti. Ned fra klippene til stranda og tryggheten igjen. Alle sansene aktiveres og brukes for å komme seg trygt fram. Kanskje derfor tiden oppleves så annerledes. Hele meg blir skrudd på så intenst. Dagene føles som måneder. Hvert øyeblikk har innhold. Nå er jeg sliten. Natur i overdose, satt rett i åra.
.
Vi tar noen rolige dager før vi går videre sørover med sola fleisen, oppå fjellene og med havet til vest. I passe tempo. I passe dose. Takk for oss Olympic park. Du er og blir helt fantastisk, må du aldri aldri bli mindre vill.