Oregon coast trail (OR, USA)

Første del

Hello Oregon Coast trail! Nå har vi sendt skia hjem og vinker farvel til staten Washington som har vært vår lekegrind siden starten av mars. Det har blitt mange flotte minner og nyttige erfaringer på vår ferd fra nord til sør. Her er noen av dem:

Ulike områder har forskjellige klima og terreng, med ulike utfordringer, det er større forskjeller enn hjemme. Ytterst langs kysten er det tidevann, store mengder regn (nesten det dobbelte av Bergen i årsgjennomsnitt). I fjellene som heter Cascades er det mye snø, snøskred er dagligdags fra november til juni. Øst for fjellene er det tørt, ikke snø, og lite vann å oppdrive. Rundt Columbia river dundrer fossene ut i skogbevokste daler. Alle områdene er utrolig vakre på sin særegne måte. Det er vanvittig kult å kunne dra på eventyr i så ulik natur!

Dyrelivet er utrolig rikt, dette har vært et stort pluss, og mye av grunnen til at vi ønsket å dra over dammen! For en opplevelse å se bold eagle, bjørn/puma (bare spor enn så lenge), elk, vaskebjørner, ulike seler, otere og mye annet i urørt og vill natur.

Folk er folk. Når man kommer i prat med mennesker er de aller fleste utrolig hjelpsomme og hyggelige (akkurat som i Norge). Rangere, som passer på nasjonalparkene eller skogene, er veldig kunnskapsrike. De har vi hatt veldig god nytte av i turplanleggingen.

Dekning og kollektivtransport er mangelvare. De fleste steder er det gode løsninger for folk med egen bil som skal på dagstur, kommer man loffende som vi gjør kan det bli mer krevende å komme seg ut til sivilisasjon uten å gå milevis på landevei. Derfor ble Washington et lappeteppe av kontraster. Oregon håper vi blir en mer sammenhengende loffe rute, haik går forhåpentligvis enklere uten pulk. So far so good, men smeller kommer garantert 

Andre del

Jeg fant den igjen. God følelsen. Den «nå er jeg akkurat der jeg skal være i eget liv- følelsen». Mer overskudd og mindre sammenlikning er vel en del av ligninga. Jeg er ikke livredd like ofte, bjørneangsten har roa seg. En annen bit er Oregon kysten. Jeg elsker den. Havet som strekker seg opp i himmelen, surferne som leker i bølgene, eierne som kaster ball med de veldige glade hundene på de veldig lange strendene. Pelikanen som har vingespenn like langt som strendene og horisonten, og smilet til en hund som jager en ball, om de kunne smile da. Folk virker lykkelige her, lekne. De hilser, peker og viser oss bortkomne norske ryggsekkreisende skatter i fjæra. «Agates» en halvedelsten, holder du den opp mot solen skinner det igjennom den sier de. Vi følger strendene sørover, inn og ut av sivilisasjon og selkolonier. Kirsebærtrærne blomstrer. Vi lærer oss navn på nye fugler daglig, Mons spør og gjør meg oppmerksom på alle detaljene. De jeg ellers ville ha oversett men som beriker både øyeblikket og livet. Våren er her, og det som følger med: håp, lys, overskudd og lek.

Siste del (Redwoods)

Kinken i nakken kommer snikende- jeg ser rett opp- brekker nakken bakover og glor, for noen majestetiske kjemper. De brer seg utover skogen, omgitt av irrgrønne breiner og rosa rhododendro som bare rekker kjempene til tærne. Tenk på alt de har vært vitne til. Noen av dem er 2000 år. Nesten 100 meter høye. Kjernen er blodrød. Barken er tjukkere enn ito. Red Wood skogen. Bildene rettferdiggjør ikke opplevelsen av å gå, ta på og lukte på disse oldtidsvitnene. Jeg måper og får tårer i øya. Stiene snirkler seg mellom dem. Kolibrier svermer og smetter forbi oss, suger nektar fra de rosa blomstene. Bjørnen har markert territoriet og laget sin egen sti på tvers av vår og gjennom buskaset. Mons spretter nedover stien til vi treffer en fallen kjempe. Vi klatrer opp på henne. Mons synger spontant, en slags joik, mens han slår seg selv på brystet. Sist gang han gjorde det var da vi så utsikten mot vulkanen Mount Hood. Kanskje kjenner han kraften fra denne mektige naturen? Vi møter en stisyklist. Han gliser like bredt som oss. Verden er helt helt helt fantastisk. Den er det! Du og.