Junkerdalen

Alene i Junkerdalen

Jeg dro til Junkerdalen for å finne ut hvem jeg er uten andre. Hvem er jeg når det bare er meg? Mannen min har lært meg friluftslivet. Når vi er på tur er det mye som går på gammel vane, han tar seg av matlaging og ofte rutevalg. Jeg setter opp teltet, pakker opp og ned. Denne ansvarsfordelingen er god, men kan jeg få til det han gjør? Vil jeg overleve alene? Hvem er jeg egentlig når det bare er meg? Er jeg i det hele tatt noe hyggelig å være sammen med? Eller er jeg avhengig av andres støtte for å ha en god dag? Spørsmålene var mange da jeg satt meg inn i bilen og vinket farvel til mann og barn.

Tilbake til fortiden

Jeg kjørte nordover. Det var lenge siden jeg hadde kjørt bil alene, men det gikk. Vanen satt, kroppen husket. Jeg fikk det til. Jeg kjørte mot min bestefars bakgård, Saltdal, men svingte inn til høyre like før Solvågtind.

Jeg parkerte ved Fredheim og labbet oppover mot Argaladhytta. Sekken og jeg i fem dager. Planen var å gå opp mot Ballvatnet, for så å vri vest og rundt Saltfjellet og ned til start. En runde.

Kong vinter hadde lagt sitt først melisdryss på toppene. De hvite bjørkestammene hadde fått vilt gult hår, lyngen jeg gikk i var oransje. Det var høst. Jeg var alene, samtidig var jeg i godt selskap. Jeg oppdaget at jeg ikke var så verst å være sammen med. Synes jeg selv da.

Sansene får forgrunn

Jeg plukket blåbær med den altfor tunge sekken, den dytta meg nesten ned i lyngen med hodet først. Jeg reiste meg med tre blåbær som fangst. En seier. De smakte himmelsk. Uten andre, med bare meg får sansene mer forgrunn. Jeg frydet meg over smaken av de blå deilige bærene. Det var verdt strevet. Den grå himmelen sprakk opp og fram kom en regnbue som rammet inn horisonten. En reinsdyrflokk til vest, et stort fjellvann i nord, fjell med melis i øst og meg selv i min egen historie i midten.

Født sånn eller blitt sånn?

Hvorfor skulle dette være så skummelt, å være alene? Kanskje det henger igjen fra barndommen? Som barn balanserer man tilværelsen mellom ulike livsviktig behov. Tilhørighet og autentisitet. Et spedbarn er helt avhengig av omsorg fra flokken, hvis ikke dør det. Et hjelpeløst barn kan ikke overleve uten å være knyttet til andre mennesker. Noen ganger må autentisiteten vike for overlevelse. Hvem barnet er, hvilke behov og følelser det har kan det undertrykke så barnet får omsorgen det trenger. Barnet kan bite tennene sammen, holde inne gråten, stenge inne frykten, alt for å motta den kjærligheten de er så avhengig av. Som voksen kan dette menneske tro at denne tilpasningen, for å passe inn i flokken, er vedkommende sin personlighet.

«Jeg er stille»

«Jeg er snill»

«Jeg er aldri sint»

«Aldri redd»

«Alltid sterk»

«Aldri til bry»

Jeg trodde lenge at jeg var en skikkelig sosial glad laks, alltid blid, sa alltid ja. Men det er en tilpasning. En fryktbasert respons så jeg ikke skal bli ensom, forlatt eller avvist. Ikke et personlighetstrekk. Jeg elsker folk. Men jeg elsker også å være alene, Junkerdalen har vist meg det.

Jeg må øve på å si mer nei, men det er skikkelig skummelt. I «nei» ligger fare for avvisning fra flokken jeg har vært og fortsatt er avhengig av. Men jeg må slutte å avvise meg selv og min egen autentisitet og heller finne riktig flokk. Jeg er ikke en sosial glad laks, min ekte natur er noe nærmere en automatisk gressklipper «ut å frese, inn å lade». Ut å oppleve, inn og fordøye.

Den indre dialogen

Junkerdalen gjorde meg også oppmerksom på, min egen indre dialog. Den indre kritikeren roer seg faktisk ute, når jeg er alene. Den indre kritikerne er tydeligvis opptatt av at jeg skal bli likt og framstå tøff, men når det ikke er noen å tøffe seg for roer den seg ned. Jeg framstår ikke lat hvis jeg tar en pause, jeg havner ikke etter og jeg sinker ikke laget. Det er bare meg. Og den indre dialogen er mer nysgjerrig og hensynsfull når jeg er ute alene.

«å, ble det for mye nå? Fikk du vondt? Trenger du en pause? Da tar vi fem minutter». Sier jeg til meg selv. Jeg snakker med meg selv, viser hensyn. Humøret påvirkes også av dette, jeg er til min overraskelse mye mindre sur på tur alene. Dette er jo noe flokken min også vil dra nytte av, tenker jeg, at min indre dialog blir rausere. Jeg skal forsøke å jobbe mot min egen frykt for avvisning og også flagge mine behov på tur med andre, det er målet.

Tillit til meg selv

Jeg får til og jeg kan stole på meg selv. Jeg tar gode valg for meg. Teltet sto. Det ble middag og jeg tok gode rutevalg. Jeg backet meg selv da jeg trengte det, opp de verste motbakkene. I Junkerdalen oppdaget jeg at jeg har min egen rygg. Jeg klarer å ta hensyn til meg selv på tur, nå gjenstår bare kunststykke å overføre denne lærdommen til hverdagen.

Til å gi meg selv pauser når jeg trenger. Ta egne signaler på alvor. Lede meg selv på en god måte forbi foreldremøter, gjennom handlelister og rushtrafikk. Til glede for meg selv og omverden. Junkerdalen viste meg at jeg kan være ganske raus og at dette er egenskaper jeg må slutte å gjemme bort i frykten for å bli avvist. Jeg tror både jeg og verden trenger mer raushet.