Barn på tur: redsel

04.11.2023

Barn på tur: panikk i teltet!

Frykten for mørket og gjenglemte bamser

Ungen hyler. Mørket er skummelt. Skogen er skummel. Bamsen er glemt igjen. «Hvordan kunne du glemme den bamsen?!». Selvbebreidelsen og håpløsheten stiger i teltet og legger seg tettere enn lukta av tåfis. «Kanskje dere bare skal pakke sammen? Dra hjem. Dette ble jo alt annet enn en suksess. Dritt. Hadde du bare husket den bamsen» Ungen hyler videre. Fristelsen er stor til å enten be ungen ta seg heftig sammen, det er jo bare en bamse for gudsskyld, eller å reise hjem med halen mellom beina. Telttur var en dårlig ide. Eller? Du forsøker en siste gang å nå igjennom til poden. «Det går bra» sier du trøstende «NEEEEEEIIIII!» får du slengt tilbake i en så høy frekvens at det suser mer mellom ørene enn mellom trærne. Hvordan når man inn til en unge i panikk? Hva gjør man?

Hvordan funker hjernen?

Det første du må vite noe om er hvordan hjernen er bygd opp og hvordan barns hjerne modnes. Først kommer de primitive delene på plass, overlevelseshjernen, deretter følelser og følelsesarkivet, på toppen rett over øynene i pannebrasken ligger tenkehjernen vår. Frontallappen. Den delen bruker cirka 25 år på å bli ferdig utviklet. En annen ting som er greit å vite er at jo mer stressa ungen din er (eller du) jo mindre er tenkehjernen påskrudd. Topplokket letter litt, og vi står igjen med følelser og panikk. Ord, språk, logikk, konsekvenser og framtidsperspektiv logger litt av. Uansett alder blir vi alle litt mindre fleksible og mer rigide når vi er stressa. Logikken logger av og det er her og nå, og følelsene som teller. En god mekanisme for å holde oss trygge. En huleboer kunne ikke stå å vurdere om den sabeltann tigeren var farlig eller ikke, han måtte komme seg unna. Nytt er farlig. Kom deg unna, ikke tenk for langt fram. Løp. Slåss. Eller gjem deg. Fight, flight eller freeze responser skrus på når vi er i fare, uansett om faren er en sabeltanntiger eller en gjenglemt bamse i mørket. Hjernen er designet for overlevelse. Den skal først og fremst holde deg trygg. Det er først når den føler seg trygg at du har kapasitet til å utforske og oppdage verden igjen. Når du er trygg kan du ta inn andres perspektiver og lytte nysgjerrige. Så det hjelper ikke hvor mye klokt du sier til ungen når den er i panikk, det når ikke inn. Ungen må først FØLE seg trygg for å kunne ta inn det du sier.

Og nettopp følelsen av trygghet er stikkordet her, vi snakker til de primitive delene. Vi må få ungen til å kjenne seg trygg. Det hjelper ikke hvor mye logisk og fornuftig du sier til ungen fordi fornuften har dratt sin kos. Morna. Tenkte/snakkehjernen har logget av så du trenger ikke si så mye smart, det er ingen som lytter uansett. Din jobb som foreldre er å få ungen til å kjenne seg trygg igjen, og for å nå inn må vi «snakke» til følelse- og overlevelseshjernen. Vi må nå inn til kropp og følelser, ikke til logikk. Så hvordan gjør man det?

Hva kan du si og gjøre når alt går galt?

Det er vår jobb som voksne å hjelp barn til å forstå seg selv og egne reaksjoner i verden. De fleste mennesker synes det uforståelige er skummelt, noe som ikke gir mening er skummelt. Ukjent er lik fare. Så siden du har mest livserfaringen må du få ungen til å føle at det de kjenner på ikke er dumt, farlig eller uforståelig. Det er bare en følelse av redsel, du trenger ikke bruke så mange ord (de når ikke inn), si noe kort og gjett på følelsen du tror ungen har. Forsøk å gi følelsen tilbake i en passe håndterlig dose. Dette blir litt som å forsøke å tune seg inn på riktig radiokanal. Tror du ungen er mest redd prøver du å gi tilbake redsel i passe dose. Kan gjøres cirka sånn her: «å, uff. Nå ble det veldig mye nytt på en gang. Ikke rart du er redd. Også glemte jeg bamsen og. Den trengte du nå i alt det nye. Unnskyld» Får du kontakt? Gjenta. Kort. «For noe dritt. Det ble skummelt dette. Ikke det du trengte nå». Roer det seg? Traff du? Kanskje sett deg nærmere. Pakk barnet godt inn i soveposen. Stryk på ryggen. Snakk til kroppen. Hva trenger kroppen for å føle seg trygg? Favoritt sangen? En slurk vann? En god klem? Lukta av granbar?

Dette er selvfølgelige mye lettere å skrive enn å gjøre i praksis, ikke gi opp om du bommer. Det er normalt. Prøv igjen. Mange nordmenn synes følelser er skumle, og særlig følelser vi selv ikke har fått lov til å uttrykke eller bli kjent med. Sånn som sinne og redsel, så det kan kreve ganske mye mot fra deg som foreldre å stoppe opp og bli nysgjerrig på følelsene til barnet ditt. Jeg er i alle fall oppdratt sånn at jeg tenker «om jeg bekrefter at noen er redde eller sinte blir det bare verre», men det stemmer ikke. Tørr vi ordsette og bli nysgjerrig på barnets følelser får det mulighet til å bli kjent med følelsen, da lander logikkhjernen og kobler seg på igjen. Når logikkhjernen lander kan barnet selv være med å finne løsninger igjen. Da er språket igjen tilgjengelig og dere kan finne ut av hva dere skal gjøre. Kanskje må dere dra hjem? Kanskje må dere ligge tett i mørket eller ha på en hodelykt. Synge nattasang eller ringe bestefar før dere sovner? Når følelsene får ord og blir forstått kan de også arkiveres i riktig skuff og barnet er igjen tilgjengelig for løsninger og forslag. Men først trygghet, så løsninger. OG det er du som bestemmer, du er den med ferdigutviklet logikk hjernen. Det er du som voksen som vurderer om løsningsforslagene som kommer er gjennomførbare eller ikke, kanskje er det for risikabelt å reise hjem i mørket. Du er barnets guide. Du legger rammene, men dere er også et lag der i tussmørket. OG følelsene, selv så slitsomme de tidvis er, kan føre dere nærmere hverandre.

Hvordan nå inn til en stressa kropp: Snakk til sansene. Lukt. Kjenn. Smak. Temperaturer kan hjelpe, kald luft eller en god slurk kaldt vann? Gynging og vugging er beroligende for mange: gyng barnet i hengekøye eller som en vuggende klem, avhengig av barnets alder. Klemmer og bli pakket godt inn kan også roe nervesystemet.

PS: legg opp turer i passe dose, som ungen tåler, litt og litt nytt av gangen. Start på terrassen eller i hagen. Men for de gangene ingenting går etter planen selv om du forsøkte kan teksten over være til hjelp. 

Share