Rondane

«Hvor skal vi bæsje? Må vi ta med bæsjen hjem?» sier den ene «nei, vi graver en do» svarer den andre «brenner opp papiret. Det er sporløs ferdsel». «Jeg snorker sier den tredje». «Jeg og» svarer de to andre. Vi blir enig om å pakke ørepropper.

Vi har informert og spurt om våre mest skamfulle sider i løpet av de fem første minuttene av planleggingen. Jeg har fortalt to ukjente mer om meg selv enn folk jeg har kjent i mange år. Alt er oppe i dagen. Så befriende. «Og en til ting» sier jeg «jeg må på lading innimellom for å være en bra versjon av meg selv, så hvis jeg går litt bak er jeg ikke sur på noen. Jeg trenger bare litt alenetid». Sånn da var det sagt og. «Ja, men gjør nå bare det da, si det «jeg må på lading. Da veit alle hva det er».

Jeg skal til Rondane med to damer jeg aldri har møtt. Vintertelting i 3 netter. «Truseinnlegg er digg, så slipper man å bytte truse» kommer det fra røret. Truseinnlegg er med. Toget tøffer mot Gjøvik.

En helg uten gutta. En helg for å integrere å kjenne på hva jeg kan få til. Spent. Kan jeg opp og ned på kartet uten Ole? Og har jeg fått nok ninja-trening av Mons til å takle vær og vind?

På stasjonen blir jeg møtt av et glis som lyser og øyne som blinker av energi: Camilla. Nå blir det roadtrip, men først mac'ern. Med burger i magen kakler vi og synger med på bilradioen. Ofte er jeg redd for at jeg synger stygt, ikke pent nok, men ikke i dette selskapet. Det gaules, uten takt og tone, men med masse glede. For det er deilig å synge, selv om man ikke er flink.

Vi tar av E6 og veien snirkler seg opp fjellet, rånern fra Gjøvik sladder i svingene. Karpe og Beyonce slåss om oppmerksomheten i høyttalerne. I vinden og snøføyka finner vi en parkering. Der står den tredje i følget: Christina. Den lune, varme Trøndern med de raske sarkastiske replikkene. Vi klemmer.

Så pakkes det, i skumring og liten storm. Bilen blir full av snø, før pulken er pakka. Vi skriker og gir korte kommandoer til hverandre «gå den veien» «sette telt». En knapp kilometer fra parkeringa slår vi leir. Tramper snø og setter ned plugger på kommando fra Christina. Lune, varme kommandoer. Vi får opp teltet og ligger som sardiner i boks inne i det trange tremannsteltet. Vinden uler utenfor. Månen lyser mellom skyene, og stiller opp som nattevakt for teltlampa.

Sol, latter og mitt eget snork vekker meg. «God morgen» Camilla kvitrer og Christina grynter. Et A menneske, et B menneske og en snorkende moskus. Etter litt kaffe er vi på nett igjen. Sola og entusiasmen lyser sterkt, og vi sier «hei» og «hei» og «hei» til alle danskene i skisporet. Danskene går forbi oss med sine lette dagstursekker, vi trekker pulker på størrelse med tre kjøleskap. Fulle kjøleskap. Vi kunne ha overlevd i flere uker.

Det går jevnt og trutt oppover og innover, fra Høvringen mot Peer Gynt hytta. Vi tar bilder, slikker sol og spiser lunsj i solveggen, med ryggene lent mot et kjøleskap.

Vi bikker over fjellpasset, ned en stupbratt li. Det første som slår oss i bånn av bakken er at vi må opp igjen om et par dager. Slitne og med gnagende sko på såre heler slår vi leir. Gjentar gårsdagens prosedyre: tramper og plugger. Smelter snø og lager middag. Månen er trill rund og svær. Den lyser opp Rondanes buede fjell som ser ut som blå slottsvegger.

Dagen etter er kondensen dryppende. Sardinboksen er full av rim og fukt. Gnagsårene skriker. Vi ser ned på Peer Gynt hytta og bestemmer oss for å ringe dem. De har åpent, en selvbetjent hytte. En hytte med ovn, ved og ståhøyde. Ingen kondens og masse bevegelsesfrihet. Det blir en dag med overskudd til å le så magen rister og til å bevege seg uten kjøleskaps-pulker. Vi sjekker inn på den lille primitive hytta. Går en liten skitur. Spiller spill, har latterkrampe og overdøver knitringen fra ovnen. Med dårlige ordtak, lættis og snork.

Søndagen kommer, uthvilte møter vi monsterbakken. Angriper og går på. Det er mye man får til med allsang og fnising i årene.

Takk for turen jinter.