Fridykking i Haugesund

Et reisebrev fra havet.

 
Instagram kan være et fantastisk sted for inspirasjon og nye vennskap. Når jeg bare tørr. Tørr å spørre, tørr å si ja. Christina spurte først: kom til Haugesund så kan vi lære dere å fridykke. Mamma var på besøk like etter, jeg nevnte forespørselen. Hun svarte "Ja, jeg har bestilt noen saueskinn fra Haugesund, og søstra mi en parasoll. Så det passer bra. Da kan dere hente det og vi kan være barnevakter." Budbilen satt dermed kursen vestover. Opp over snøgrensa, der vinteren fortsatt lå hvit, ned på andre siden av fjella: til de frodige irrgrønne dalene med de grønne og turkise fjordene. Rodedendroen blomstrer best på denne siden av landet. I rødt, rosa og hvitt.

 
Et smil åpner døra i Haugesund, det tar cirka et sekund så tenker jeg "deg har jeg kjent hele livet". Christina og Lars har ordna barnevakt til sin sønn på 1 år (også en Mons). Vi får pastasalat og puste-kurs. Fridykking i Norge er noe annet enn snorklinga mi i syden. Det er vektbelter, våtdrakter og kaldt vann. Det er intenst for kroppen. Med letthet, varme og alvor forteller Christina "slipper dere ut noen bobler, så drar jeg dere inn, da tror jeg dere er i ferd med å drukne". Okei "ikke slipp ut bobler" gjentar jeg. Hold pusten. Utligne. Pust rolig først, få ned hjerterytmen. Kroppen henter opp oksygen fra lungene, hold luften inne. Ole og jeg får noen øvelser. Vi ligger i stua, på sofaen. Puster sakte inn "en, to" og sakte ut "en, to, tre, fire". Hjerterytmen senkes. Så sier den milde stemmen med Haugesund dialekt, "nå tar dere et godt innpust og så tar jeg tiden på dere. Se deretter for dere en rute dere kan gå, noe som får dere framover". Jeg visualiserer ruta til Nordkapp. Kommer bare til Toten før lungene skriker og luften presser. Neseborene kleber seg sammen. Jeg gir opp, og gisper ut. Skuffet over meg selv som ikke holdt lengre, håper jeg får et forsøk til. Ole slipper ut lufta like etter. "Jøss tenker jeg, har han en dårlig dag og". Så kommer det begeistret fra lenestolen "1:39 og 1:53, veldig bra!". Ole ser forbløffet på meg. Tiden føltes annerledes, kortere, hvordan klarte vi det? Meditativt det opplegget her.

 
Med godt mot skal vi gå løs på dagens andre utfordring: ta på oss våtdraktene. Lars viser og demonstrerer. Lano og såpevann innerst, så man får den trange drakta over hodet. Vi har kjøpt med oss badehetter så de skal skli lettere over de tjukke huene våre. Puppa mine er et problem. Ole stiller opp og sammen få vi klemt brysta flate og dratt våtdrakten på plass. Med snorkel og dykkemaske setter vi oss i bilen og kjører ut til havgapet. Til en plass med sandbunn og sjans for å finne kamskjell. Det er typisk vestlandsvær. Regnet pisker og vi hakker tenner før vi har kommet oss i vannet. Lars og Christina hekter oss til en line og en sikkerhetsbøye. Alvoret synker inn. Litt mer ekstremt enn i Syden ja.

(innlegget forts.)

Jeg hopper i det. Glemmer å ta på meg snorkelen. Titter opp, gisper etter luft, tar på meg snorkelen og ser ned: "Tenk at det er et parallelt univers under overflaten, der ned i tareskogen.. det er bare å holde pusten og la svømmeføttene sparke deg ned mot den finkorna sandbunnen. Det turkise havet ser litt grumsete ut først, men jo nærmere du kommer jo mer liv og farger ser du: blå sjøstjerner på størrelsen med en fingernegl. Røde kråkeboller med rosa striper, store som basketballer. Taskekrabben har laget seg et hull i sanda og plassert det svære oransje panseret sitt oppå et knivskjell. Du får ikke lyst til å pirke borti den karen (eller treffe han i en mørk bakgate). Pusten begynner å presse i halsen, jeg må opp. På veien legger jeg meg parallelt med tareskogen, sparker fra og fyker opp langs den duvende jungelen under vann. Fartsfølelsen kaster med opp mot skyene, jeg slipper ut og puster inn, dagslyset tar meg i mot"

Tiden forsvinner igjen, klokka viser at vi har vært i en annen verden nesten to timer. Vi er kalde. Jeg hører ingenting, ørene er full av dotter og saltvann. Lars og Christina har funnet flere kamskjell, Ole og jeg har kry plukket et par selv (etter gode instruksjoner og peking fra førstnevnte). Det blir tidenes kveldsmat. Vi får også et kurs i tilberedning og rens av kamskjell.
Som fisk på land setter vi oss våte inn i bilen og brummer hjem til Christina og Lars. De har et boblebad på plenen. Kamskjell. Bobler og boblebad. Salig, varme, mette og fornøyde legger vi oss.Dagen etter hentes parasoller og saueskinn, før vi deretter kjører ut til kysten lengre nord der Christina har en familiehytte. Vannet er minst like klart og fargene om noe enda mer intense.

På den andre siden av vika klipper en hytteeier gresset, tilsynelatende uvitende om at krabben vokter havets bunn og at fisker som blåstål og rødnebb gir det karibiske farger og salsa-takt. Heldigvis, for da fikk vi plukke med oss kamskjell til middag i dag og.

Vi får med oss ferdig rensa kamskjell og går ut til Leirvika som ligger i nærheten, etter tips fra Christina. Der setter vi opp teltet på en kolle, med utkikk over hav og prustende niser.

Morgenen etter nyter vi kaffe og sjøluft før vi kjører hjemover. Vi tar en omvei. Opp mot Rosendal, og ser på den gamle herskapelige hagen. Tar en dukkert i den iskalde fjorden, med innpåslitne svaner og rekker også en tur til Bondhusvatnet.
Takk for oss fagre vestland, jeg har aldri hatt mer nasjonalromantikk i hjerte før en 17 mai  noensinne.