Femundsmarka

Vi skal ta bussen fra Oslo til Femunden. Planen er å gå fra Elgå til Røros på ski. En fredag morgen humper vi med melkeruta opp fra Oslos grå og islagte gater til hvitt og glitrende kulturlandskap utenfor Hamar. Etter hvert kommer furuene, de snøkledde tunge kjempene. Ikke de unge rette furuene, men de som er flate på toppen og krokete i kroppen. De fiskeørna liker å bygge reir i, men akkurat nå er fiskeørna i Sahara og nyter varmen.. mens vi søker kulda. Vi runder Trysil og de rolige skogkledde åsene byttes ut med islagte vann og spisse tinder i horisonten. De ser ut som hvite bølger, noen spisse pyramider andre som en C. Vi er på bussbytte nummer fem nå, med to pulker, en femåring og en tassende liten bikkje. Mons på 5 år sier det er nok. Han orker ikke en buss til. Jeg skjønner ham. Det er slitsomt å reise. Vi støtter hverandre inn på den siste bussen, Mons går med tunge skritt opp den lille trappa og ser inn i en buss fylt med unger. Skolebuss. Han smiler og ler, hilser og viser fram bikkja. Akkurat det han trengte for å holde ut siste strekket.

Bussen stopper tilslutt på Elgå. Det er to skolebarn igjen, og oss. Sivilisasjonens ende.

Her strekker Femunden seg inn i den furukledde skogen. Omkranset av hvite fjell og sukkertopper. Her inne kan vi kanskje få kjent litt på villmarksfølelsen, på det urørte, endelig få være i sansene mer enn i hodet igjen: frisk pust og kalde kinn.

Lørdag blir vi hentet av 8 huskyer og ei solstråle av en hundekjører, bagasjen har blitt fraktet opp til turisthytta: Svukuristet, som ligger 8 km gange fra Elgå. Vi får skyss med Ito (bikkja) på innerlomma og jeg står i snøre bak på ski. Innover vannet renner vi, innover i det for oss ukjente. Jeg har savna dette. I 2021 gikk vi fra Oslo til Nordkapp, det å våkne opp til nye horisonter har vel blitt en slags avhengighet.

Hundespannet drar oss stødig og jevnt oppover og innover i skogen, Ito blir så inspirert at den lille hjulvispen setter i fart bak med skiløperen. Han har aldri dratt så hardt i båndet før, vil være med i flokken. Det vil vi alle etter en drøy time med hundespannet. Det er noe rolig og eventyrlig med å flyte gjennom snøen og mellom trærne med disse firbeinte. Så fredelig, helt til vi stopper: Utenfor Svukuriset skrus volumet opp, vertskapet og deres tre hunder bjeffer oss velkommen og huskyene varsler at vi er framme. For et herlig leven utenfor den gamle røde stua, mellom eldgammel furu og med utsikt mot solnedgang og hvite horisonter.

Vi blir innlosjert i et gammel stabbur, der historien og tradisjonene sitter i veggene. Monica og Kim, vertskapet, er møysommelig på å videreføre dette. De sanker og henter ut mat fra område: sik, reinsdyr, krekling og rabarbra. I dag står villmarks pizza på menyen. Vi sovner mette mens stjernene og månen lyser opp den kalde februar natta.

Dagen etter vinker de oss avsted. Vi er spente på føre og fremkommelighet. Pudderet ligger i svær lag. Naboen til turisthytta, Olav, stikker huet ut og spør hvor vi skal. Vi svarer og peker, og spør om han er kjent? «Kjent?» Ja, han har jo bodd her i 70 år, så det har han. Han peker oss rett opp bakken, mot store svuku. Der oppe har snøen blitt pakka sammen av vinden og framkommeligheten er grei. Olav tar like greit ut scooteren og brommer et spor opp lia til oss.

Lia er full av Krokete furuer og gamle sølvgrå tyri, under dem og mellom dem er det kritt hvite pudderet dekorert med spor fra liten og stor: ekorn? Jerv? Gaupe? Mons kommer med innspill, et edderkoppmonster kanskje? Vi kommer oss opp av skogen og møter snøkledde vidder, i rosa lys. Utsikten er stor og praktfull, femundvannet langt der nede er rammet inn av vakre fjell på alle kanter. Jeg går og måper, som en fjortis som har sett et par pupper, forfjamsa kræsjer jeg inn i en reinsdyrflokk.. tenåringsforelska. Levende forelska. Femunden gjør noe med meg, jeg føler meg levende igjen.

Etter møte med reinsflokken setter vi camp nede på oasen. Et område med spredte vann og furuer. En av de eldste og krokete rammer oss inn for vinden. Lokale sik-kaker stekes på primus med potetmos til. Slitne, mette og salige sovner vi.

Dagen etter møter vi både et par elg og en flokk ryper, de krydrer villmarksopplevelsen. Mons speider ivrig etter dyr og monstre. Vi følger elgesporene ned mot vannet igjen, kjører slalåm i pudder og mellom trær, forbi kampesteiner og over bekkejuv, Ito blir slukt av pudderet og skulle helst hatt snorkel.

Etter kaving i pudderskog staker vi over vannet i flatt lys og skumring. Vi har et håp om å nå fram til lorthølbua, men kjører ski og staver inn i overvann. Sikten er for dårlig. Vi har mista scooterspor og motivasjon. Skiene tynges av is og kladder. Vi kapitulerer. Teltet settes, real turmat går ned på høykant med en pose smågodt attåt.

Morgenen etter har kroppsvarme og utpust frostlagt innsiden av teltet, gassen har fryst og hendene skjelver. Det drysser rim fra taket. Vi trenger kaffe. Jeg varmer gassen i soveposen, den kommer til seg selv. Vi og, etter en kopp kaffe. Stemninga stiger og topper seg da vi ser en flokk med reinsdyr trave over isen foran teltåpningen. Morgenparade, i lyset fra de første solstrålene. Vi er klare for en ny dag.

Turen går over islagte vann, i spor, fram mot lorthølbua der Trond fra destinasjon Røros har lagt ut en skatt til oss. Mons leter, og der inne i vedstabelen står det en gul pakkpose. Den er tung, Mons bruker alt han har av krefter. Den lille barnekroppen drar den tunge fangsten inn i den sjarmerende tømmerkoia med det udelikate navnet. Der inne åpner han skatten: brus, sjokolade, pikekyss og spekemat. Vi er i himmelen. Mauler og bælmer med begge henda. Før vi vinker hadet til den lille koia og staker over vann, opp vassdraget som en gang fløtet tømmer i forbindelse med gruvedrifta. Vi skrår mot vest og mot Røros etter å ha staket opp vannet til Feragen.

Vi har fått los. Vi vil sove på hytte i natt. Få tørka klær og utstyr, kjenne varmen fra et ildsted. Vi finner en koie, låst. Neste mulighet er en selvbetjent dnt hytte: fjølburøsta. Vi forsøker å booke den på nett, men finner ikke ut av det. Det er skumring. Det er 2 km slak oppoverbakke med pudder igjen. Kan vi klare det? Er det åpent? Vi tar en sjans. 600 meter igjen nå. Holder vi ut?

Der mellom trærne står den en gammel setervoll. Husene ser ut som de er tatt ut av Aukrust og Asbjørnsen, alt er litt på skeiva og vindskeivt. Står det oppreist? Kan man bo her? Hvor er inngangen? «Der! Se en dnt-hengelås» ole setter inn nøkkelen, den passer. Han åpner døra inn til eventyret. Vi går inn i et museum. Rokken, himmelsenga og sauskinnsfell er som fra eventyret om Kvitebjørn kong Valemon. Tømmerveggene fra 1845 luner, men vinden har sneket inn litt puddersnø på kjøkkenet.

Vi fyrer i ovnen. Det knitrer. Spekematen settes på bordet. Vi kappeter med det fiktive trollet i stua. Motstår fristelsen å skjære opp buken, og legger oss stappmette.

Dagen etter fortsetter ferden opp lia og over myr mot Røros. Vi ser etter gamle spor å følge men vinden har gjemt de for oss. Det er seigt. Pulker trekkes i snø. Vi bytter på å gå foran, den som har mest pust forteller eventyr til Mons. Opp fra skogen mot Marenvollen ser vi etter camp plass, Ole har lyst til å fyre bål, men vinden blåser opp og furuskogen forsvinner. Vi møter et viddelandskap med spredt bjørkeskog og sur kast. Hverken bål eller teltplass frister. Marenvollen? Dnt hytte? Vi gjentar gårsdagens prosedyre, går i blest og skumring. Utslitte setter vi nøkkelen i den selvbetjente dnt hytta. Steker pølser i panna og sper på med potetmos fra proviantlageret på hytta. Sovner mens vinden rister i bjelker og uler i pipeløp.

En dagsmarsj igjen. Mons går i sola som minner om at det snart er vår, vi følger sporene til hundekjøringsløypa. Staker og speider etter Røros. Vi treffer etter hvert skiløypene. Vi ser folk. Dagstur folk, med raske ski og briller. Jeg kjenner lukta av dusj. Mons kjenner lukta av Lego (han skal få en premie på lekebutikken etter endt etappe) og ole kjenner smaken av en kald pils. Bakkene heller nedover mot bergstaden. Vi skimter et hvitt ikonisk kirkespir: RØROS!

I bånn av bakkene står mormor og morfar og langer oss en solo og en kvikk lunsj så vi holder siste strekket inn. Jeg kjenner kraften fra Pippi og kullsyre spre seg i armene mens vi tramper opp de snøkledde bakkene mellom de gamle trehusene. Der på toppen ligger hotellet. Der ligger dusj og badebasseng, hotell buffet og rent sengetøy.

Jeg elsker kontrastene. Fra storby jungel og asfalt, til elg, reinsdyr og telt i villmarka, til den gamle gruvebyen med varme mennesker og dusjer. Takk for eventyret. Vi ses igjen.