Påskeferie på Svalbard

Jeg har drømt om deg lenge. En lengsel. En dragning. Hatt på jobbsøk siden 2017, lyst til å flytte hit- men aldri tillatt meg selv å besøke. Før nå. En abort sparket meg opp hit, faen heller, i kombinasjon med sønnens drømmer og ønsker. Han vil se isbjørn (jeg er ambivalent).
.
I går landet vi. Svalbard, øya i ishavet, du gjør meg levende. Lufta er kald. Himmelen klar. Fjellene strekker seg opp i skyene og inn i evigheten. Mars sola henger lenge på himmelen og farger fjellene rosa. Gågata knitrer som bare kald snø gjør. Mennesker har lagt igjen spor fra fangst og gruvedrift. Bestefaren min var en av dem. Nå skal vi legge igjen våre. Ingen permanente. Bare avtrykk i snøen, i isbjørnens rike. Fem dager i fjella. Værmeldinga er god. Sol og måneskinn. Guiden sier at det ikke er sikkert vi trenger hodelykt en gang. Jeg tror uansett jeg vil ha den på der jeg skal sitte å speide etter Bjørn i nattetimene, to timer hver på skift. Jeg er redd. Støtter meg på sannsynlighet. Det er lite sannsynlig å møte en. Jeg må stole på guiden og hans rutiner. Støtte meg på hans trygghet så jeg har kapasitet til å se det vakre. Stole på hun som lot seg lokke opp hit, det var av en grunn, det er her vi skal være. Jeg har allerede tatt valget. Jeg vil ut. Kjenne meg levende, kald, fri og tilstede.

Isbjørn-Nattevakt. 

Fra kl. 1-3. Det er i alle fall 25 minus. Verden er blå. Jeg skal speide etter noe hvitt, er det white out framstår bjørnen mer gul får jeg beskjed om. Snublebluss er satt opp rundt camp, i 99% av tilfellene holder den. Jeg holder vakt for den usannsynlige ene prosenten. Bare i tilfelle.
.
Jeg går i en trekant rundt og rundt camp. Følger snubletråden. «It's a nice hike» sa guiden, jeg skjønner vitsen hans nå. Jeg har fått nødbluss pistol i hånda. Den gjør noe med meg. I disse timene er jeg flokkens beskytter. Ikke en maktesløs tilskuer til livet. Jeg er på et oppdrag. «ingrid, night Watch, alm».
.
Jeg har ingen plan om å kjøpe meg pistol, men det er godt å tenke over hvilke roller jeg tillegger meg selv. Er jeg en handlekraftig aktør i møte med verden eller noe maktesløst? Har jeg påvirkning eller er jeg passiv?
.
Det kom ingen bjørn. Heldigvis for den og oss. Ingen trengte å skremme noen i den blå verden. Den fikk ligge der fredfull og vakker, dekket av polarrev spor og stjernedryss.